1. mai toget – er dette de norske drømmene?

1. mai toget åpner årets «togsesong» og etter å ha sett årets 1. mai tog i Oslo, slår deg meg at 1. maitoget er en slags blanding av demonstrasjonstog, 17. maitog og russetog. Et togenes kinderegg!

Glade jenter med drømmer for fremtiden

I 1. mai toget er det jo selvsagt mange seriøse og viktige paroler om krav til økt miljøfokus, likelønn, opprettholdelse av pensjon, bevaring av sykehus, og solidaritet med resten av verden. Men samtidig er 1. mai en liten dose 17. mai fordi alle musikkorpsene nå har trukket ut til sentrumsgatene etter å ha tilbragt hele vinteren i bydelenes mange gymsaler. Og på toppen av dette er 1. mai litt russetog, fordi endel plakater og stunts er for absurde eller artige til at de kan ha blitt forhåndsgodkjent av en komite i LO. Men de bidrar jo til økt underholdningsverdi.

Litt usikker på hva denne 1. mai deltakeren ønsker med å "Stoppe nedmedisineringen..."

Ingen opptog uten drillpikene til Sinsen Musikkorps

Er nordmenns drømmer og forventninger fanget av 1. mai toget i Oslo? Eller forsvinner de viktige budskapene blant fagforeningsfaner, absurde stunts og fine damer med drillstav.

Les mer om hva som er viktig på 1. mai andre steder i verden i VG.

Lykkefølelse av katastrofer

Jeg må innrømme at jeg selv har tenkt på hvordan det må være å overleve en katastrofe, enten det er snakk om en flyulykke, en naturkatastrofe eller selveste armageddon. Jeg har sett på katastrofeserien «Survivors» fra BBC og tenkt at «Jo, det måtte være en ganske så spennende opplevelse å overleve en katastrofe som snur opp-ned på alt.»

De som overlevde i denne filmen hadde nok lykkefølelse av en annen verden... (Bilde fra filmweb.no)

Den amerikanske forfatteren Rebecca Solnit hevder i sin nyutgitte bok, A Paradise Built in Hell, at det slett ikke er slik at en katastrofe etterfølges av fullstendig kaos, egoisme, plyndring, vold, panikk og jungellover slik vi ofte kan få intrykk av gjennom mediene. I en artikkel i Dagbladet Magasinet kan vi lese at Solnit hevder at det faktisk er tvert om, at katastrofer får frem det beste i folk og at de aller fleste gjør sitt beste for å hjelpe de som trenger det. Solnit skriver i artikkelen When the Media Is the Disaster: Covering Haiti (artikkelen Dagbladet bygger sin artikkel på) at personlig vinning er det siste de fleste tenker på etter en katastrofe. De overlevende er visstnok nesten alltid mer omtenksomme og mindre opptatt av egen eiendom, mindre opptatt av langsiktige konsekvenser av kjøp, status, rikdom og sikkerhet, enn folk som ikke er i en slik situasjon.

Det er faktisk slik at personer midt oppe i en katastrofe, som den på Haiti, kan oppleve en dyp lykkefølelse fordi det å hjelpe venner, familie og totalt ukjente oppleves som så ekstremt meningsfullt. Det er gjerne overlevende  som redder venner og familie ut av ruinene og det er de som gir hverandre ly, klær, mat og trøst i tiden etter katastrofen.

I Norge har kjøpekraften økt dramatisk de siste tiårene, men ikke lykkenivået. Kanskje fordi økt kjøpekraft ikke nødvendigvis oppleves å være særlig meningsfullt? Når opplever DU følelsen av mening, samhørighet og arbeidslyst nå nye høyder?

Les hele artikkelen fra Dagbladet her.